Hva sitter vi igjen med når vi runder 80 år?
Sterke minner om dagen barna ble født. Lykken. Uroen. Smerten. Styrken. Kjærligheten. Huden.
Sterke minner fra aktive barneår?
Sterke minner fra jobb?
Fra samfunn?
Fra parforhold?

Men kommer jeg til å huske dagen i dag?
Dagen når jeg får gå sammen med min 5 år gamle datter.
Til barnehagen.
Hvor hun ber meg ikke tråkke i hennes fotspor.
Hun liker å se dem etter seg i snøen.
«Her har bare jeg gått i dag» sier hun stolt.
Vi ser på hundespor.
Hun later som at hunden skal samme sted som henne. Som oss.
Hun later som hun er stor og går alene.
At jeg er en forbipasserende som beundrer den store jenta.
Jeg smiler.
Hun ler.
Vi sier hadet.
Hun vinker i vinkevinduet.
Jeg går.

Vinterdis
Solen er vintergul når jeg går hjem.
Lysegul. Og lav.
Det er dis.
Helt hvite trær.
Frostrøyk.
Vakkert.
Jeg savner henne allerede.
Jeg ser på sporene hennes.
Små barneføtter.

Kommer jeg til å huske slike dager?
Hverdagene?
Det er de det er mest av.
De små gylne øyeblikkene.
Uten et bilde som kan dokumentere… blir det bare mitt lille pust i kroppen.
Som ingen kan se. Som ingen kan kjøpe. Som jeg ikke tjener noe på.
En liten pust av meningen med livet.