Jeg gjør det med vilje, vel vitende om at tårene vil piple og kinnene bli røde. Jeg går på kino og ser «Meg eier ingen», og vet at lattermuskelen blir mindre brukt enn gråtemuskelen. Jeg går på kino og ser «Meg eier ingen», vel vitende om at jeg begynner å tenke og føle, en hel masse omsorg og tristhet. En kollega gav meg for noen år siden noen velmente råd (?), begrens tenkningen – og gjør mer. Men hva hvis jeg virkelig virkelig liker å tenke? Og at det er å gjøre noe? Hva hvis det å se en film om et barn som strever med sterk lojalitet, kjærlighet og fortvilelse er det jeg vil bruke tiden min på?
Jeg kjenner ikke deg, men .. denne filmen var god, nær og så ærlig som det å vokse opp med en som drikker kan være. Alkoholen kjemper Siv Jensen for å få mer tilgjengelig, viktig på julaften og påskeaften. Vel, alle som protesterer vet mer om alkoholens sverdspiss, for så altfor mange barn og unge.
Kommentarer
Ett kommentar til “Meg eier ingen”
Jeg har ikke sett denne filmen, men jeg følte som barn en del på problemstillingen rundt for mye alkohol, og jeg kjenner mennesker som har vokst opp med totalt alkoholiserte foreldre, så jeg vet litt om konsekvensene.
Jeg arbeider for tiden med en utstilling som bygger på historier om seks mennesker som møter veggen av ulike årsaker (har sikkert nevnt dette før, men det hjertet er fylt av osv). En av disse historiene har også et lite avsnitt om barn, foreldre og alkohol.
Et lite utdrag:
«På et grønt nattbord ligger en hvit bok med farger på omslaget nesten som i en lavalampe. Boken er valgt til å ligge der kun på grunnlag av tittelen: ”Øyets trang til mykhet”.
Men her og nå:
Det er høst. Mørket har senket seg og jeg har tent lys og røkelse. Jeg er ikke alene her og nå. Jeg ønsker min egen stillhet, men det tillates ikke. Minner skal deles, jeg skal lytte. Og opp mot bildet av boken ”Øyets trang til mykhet”, blir det påfølgende minnet som deles med meg denne kvelden for min egen del et vondt og støyende bilde, men også en innfallsvinkel. Minnet tilhører en voksen dame. Filtrert av mine ord har det endt opp med å bli slik:
Mamma!
Stemmen er svak. Når ikke fram til mammas hørsel. Faller til gulvet, som er kaldt mot nakne barneføtter. Det lukter sigaretter og noe surt hun vet er oppkast. Hun vet også at mannen som ligger over mamma og lager lyder ikke er pappa.
Lignende bilder på det ukontrollerbare er det jeg selv rømmer fra, og tusen andre. Og jeg kunne sagt til henne som har blitt voksen nå:
En gang for mange år siden var min verden uten fotfeste og jeg trodde den var uten begynnelse og slutt. At alt hang sammen i noe som het Nå. Nå handlet om smerte. Sult var smerte, slag var smerte, nedverdigelse og hjelpeløshet var smerte. Hat. Brøl. Alt var smerte. Og alt var en del av Nå. Nå var og ikke kunne rømme andre steder enn inn i tankene. Forlate kroppen og alt som fantes av fotfeste. La seg drive som vektløs sammen med smerten, være del av den, men likevel adskilt.
Så kom tiden inn i bildet, og etter langt om lenge innhentet min barndoms verden meg igjen, og alt ble på nytt Nå. For som et rovdyr kom tiden. Og sveipet av dens hale fikk snert lik et lærbelte og ble en svie i øyne, ble en nagle i hjertet. Verden ble vond, uhåndterlig, snevret seg inn. Skrikene våknet og stilte seg i kø så tett at en kunne komme til å tro de kunne brukes som en bro til å flykte på. Men jeg skulle snart vite bedre.
Lytt til meg, sier hun. Og jeg lytter.»
***
Ha en fin dag.:)
Bjørn