Det tar tid å finne sin egen stemme i mylderet av andres røst.
Samfunnet har sitt å si, foreldre og lærere det samme.
Søskens røst høres fra første dag. Vennenes tale påvirker deg.
Men hvordan finne sin egen?

Lene Marlin skriver i en kronikk i Aftenposten om en dyp bølgedal, hvor hun gikk seg bort i andre.
Det er sår og vond, og håpefull lesing.
Trykk her:
Lene Marlins stemme

I den nye fantastiske Beatles-filmen er en liten scene mellom mor og sønn.
En liten replikk, fra en mor som har levd. Som ønsker sønnen det beste.
Ikke en mikrofon. Men .. at han bruker tid.
Tid på å finne sin egen stemme. Oppi alt sammen.

Mitt første møte minne om min egen stemme var nokså konkret
Jeg lyttet på en kassettspiller, hvor jeg hadde tapet den slik at man kunne ta opp seg selv på båndet.
Jeg sang min fineste røst, leste mine fineste dikt og erklærte mine sterkeste meninger.
Da jeg lyttet på den ble jeg skuffet. En hes barnestemme møtte meg, ingen sterk klang som var i mitt hode.
Vel…nå tar jeg ikke lenger opp stemmen min, og jeg er blitt voksen.
Jeg skriver under på at det er vanskelig å kjenne seg selv, tørre trå frem og si sitt. Vise sårbarhet og styrke. Oppturer og nedturer. Gå egne veier. Dilte etter andres veier.
Det tar også tid å finne det ekte. Det som ikke er fasaden.

Det tar tid, og er kanskje livslang prosess. De viktigste prosessene er vel det.
Ha en fin tirsdag.

Ps. hvordan finner du din egen stemme i mylderet av andres? Hjelper det å skrive? Trenger du også en fyllepenn som Beatles-gutten? Eller er du vant til at du betyr noe, og at din mening høres og respekteres? Alle kan gå seg litt vekk i blant, i jungelens verden (vår sosiale verden) – noen har aldri funnet kompasset – andre har bare mistet det litt. Det er mulig å tre frem, øve seg på å lytte til seg selv – og respektere det man finner.