Misantropien kan ramme oss
Noen ganger slår det meg at ondskap virkelig finnes. Mennesker som har misbrukt andre mennesker. Mennesker uten empati. Kriger som herjer. Hvor enkeltindividene blir ofret.
I mitt fag så ser man kjærlighet og hat, side om side. De som har sluttet å føle og de som føler så mye.
Mennesker som har gitt opp mennesker. Kvinner som har gitt opp menn. Menn som har gitt opp kvinner.
Jeg vender ofte mange steiner for å vekke folk til live igjen, få dem til å tro og håpe.
Åpe lengselens dør, i stedet for å bolte den igjen med smijernlås.
Men så kan det også slå meg, at menneskene virkelig kan gjøre hverandre så vondt. At ikke alle vil meg vel. Og at jeg kan forstå skuffelsen i menneskets komplekse natur.
Troen på det gode i mennesket
Jeg må allikevel si at jeg vil heller se etter det gode enn etter det vonde. Naivitet, ja kanskje det. Men i hvert fall kompleksitet.
Trykk på linken, og se når bilder snakker- noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord.
Ha en fin dag!
Kommentarer
4 kommentarer til “Misantropi – mistroen til mennesket”
Hei.
Du skriver:
«De som har sluttet å føle og de som føler så mye.»
I går så jeg på en serie på Netflix om tyskernes «endelig løsning» mht jødene. Og en overlevende fra konsentrasjonsleirene som ble intervjuet sa: «Hvordan kunne vi føle noe under slike forhold?» Og det er litt interessant at ikke bare vokterne, men også ofrene distanserte seg fra følelser. Kanskje går det an å overføre denne mekanismen til vår tid også. For eksempel i familier med fysisk og psykisk vold, eller andre overgrep, hvor også barn kan ende opp med å miste kontakten med følelsene for å overleve.
Jeg tenker at det kan oppleves skremmende for slike barn om de senere begynner å få kontakt med følelsene igjen. Og at det igjen kan gi seg mange sterke utslag.
Et lite dikt jeg skrev om slike ting en gang:
KALLIGRAFI
sur svette
og lukten av sæd
klynger seg
til natt
og gane
Lolita
skjærer dikt i hud
***
Når det gjelder det med å stole på folk, så handler det for min del om å få litt tid på meg. Jeg lærte tidlig at ikke alt er hva det forsøker å framstå som. Så jeg er ofte litt skeptisk i utgangspunktet, og er flink til å tolke ting på en måte som bekrefter at noen ikke er til å stole på, at de har en skjult agenda, og jeg er på vakt mot dobbelkommunikasjon og manipulering. Men med felles erfaringer kommer tillit. Så i dag har jeg mennesker i livet mitt som jeg stoler nærmest ubetinget på.
Noen av bildene du la ved er sterke. Både i forhold til historie og formalt.
Ha en fin helg.:)
Bjørn
Hei,
diktet var veldig trist og vondt.
Sånn er det vel med dikt og kunst, det skal ikke kun vekke det gode – men også vekke innsikt og forståelse, og avskyen er en naturlig følelse.
TAkk for kommentarene, som alltid Bjørn!
🙂 HIlsen Kristina
Nei, vi har vel egentlig ikke noe annet valg enn å fortsette å tro på det gode i mennesker. Alternativet blir veldig trist. Men det er nok noen unntak dessverre. En får bare håpe at en ikke kommer ut for dem noen gang…
Takk for at du delte bildene. Synes et av de aller siste var veldig sterkt, hun som prøvde å ta selvmord på bussen. Får nesten vondt inni meg av å se på smerten til hun som har skadet seg, samtidig er det så mye medfølelse i de som prøver å hjelpe henne.
Også lærte jeg meg et nytt ord, misantropi, tusen takk 🙂
Takk for kommentaren din – og jeg så ekstra på dette bildet, og ja: et rikt bilde!
Sånn kan livet også være.