Å få barn er en iboende drivkraft for de fleste.
Vi er skapt sånn.

Hvis vi er heldige å kunne få og bære frem et nytt individ, vet vi hvor stort det er.

I starten er barnet ett med sin mamma.
I livmoren.
Etter fødselen viser barnet sin egen kropp og sine egne øyne, men er fortsatt så avhengig og tilknyttet sin mamma.
Og etter hvert pappa.

I en sakte prosess begynner babyen å bli mer og mer et eget selv.
Separat fra mamma. Pappa.

Vertikal identitet
Når barnet begynner å trå sine egne veier kan det være på tvers av foreldres veier.
Selv om øynene ligner, kan glimtet være nytt.
Selv om håret krøller seg på samme måte, er sinnet ulikt.

De mange føringer, vår egen prosess
Vi påvirker barnet.
Vi ønsker det.
Å gi det beste.
Gi det vi tror på.
Gi våre verdier videre, og gjøre barnet sterkt og godt.

Det er en viktig rolle. Pedagogene har så rett.
Men vi driver ikke bare med oppdragelse.
Vi driver også med vår egen prosess når vi ser og møter barnet.
Hvis barnet ikke liker fotball som deg selv – kan det bli et slag i magen.
Hvis barnet hater matte som du elsket – kan det vekke uro.
Hvis barnet har et temperament du er ukjent med – kan det varsle fare i ditt sinn.
Hvis barnet er begavet – kan du bli satt på sidelinjen.

Noe helt eget
Fra de beundrende blikkene i de tidlige år, møter man mer motbør etter hvert.
Og dine egne knapper begynner trykkes på – hvem er jeg hvis barnet mitt er slik?

Mange sier at barna er meningen med livet.
Jeg kjenner det selv.
Men det er fint om de slipper bære byrden å være ALT for deg.
Det er en tung ryggsekk.
Det er fint om vi foreldre bygger noe eget, har noe eget – og slipper dem fri.

Identifisering
Det er nemlig slik at identifisering går begge veier.
Barnet identifiserer seg med sine foreldre, og foreldrene med barnet.
Den vertikale identiteten er verdt å utforske.

Barnet skal leve sitt liv.
Mitt barn kan ligne meg – eller ikke.
Det vil uansett aldri bli meg.

Barnets utfordringer kan man identifisere seg med – men man kan ikke ta dem:
de tårer man gråter for sitt barns smerte er naturlige.
de smil man har for sitt barns lykke er ekte.
de savn man har etter barnas kontakt er såre.
du er viktig for dem – men ikke ALT for dem.
de er viktige for deg – men ikke ALT for deg.
god balanse