Butikken Moods of Norway spiller på den norske bondekulturen.
Det enkle.
Ikke enkelt, som i stusselig. Men enkelt, som i godt.
Butikkene deres er fylt med detaljer av det «gammelnorske».
Tømmerstokker, husdyrdrift, utedo.
Bildene er grønne og frodige.
Satt i kombinasjon med det moderne, blir det en herlig mix
av gammelt i ny drakt. Nostalgien møter moteindustrien 2012.
Sånn kan det gå at traktoer blir hotte, selv i hollywood.
De må males rosa, men det er liten pris å betale for å få de nyttige kjøretøyene til den røde løperen!

Norge søker California
Jeg har reist for lite. Det er helt sikkert!
Men Hollywood var en skuffelse for min del.
Nå var jeg jo en turist, en tilskuer.
Men jeg hadde sett for meg mer varme.
Noe eget. Noe storslagent.
Det jeg så, fra utsiden, var mange store gater. Mange Starbucks. Mange butikker.
Færre «how are you?» «Where are you from» enn i andre deler av California.
Flere med solbriller, og busy life.

Det var jo det skiltet, oppi høyden, hvor det sto Hollywood.
Det var tørt omkring skiltet, ikke antydning til grønt.
Jeg kunne også erfare at tross mine små hender og føtter, var jeg langt større i hånden enn Marilyn. Det var tydelig at her var jeg midt i et filmmekka, men akk.. jeg ble altså skuffet.

Byen jeg likte bedre var San Diego, der gikk det roligere for seg.
Strendene vakre, solnedgangene storslagne og litt mindre hektisk atmosphære. Så California er mangesidig, naturlig nok.

Det ordinære- ikke bra nok
Plastisk kirurgi er kanskje mer utbredt i Brasil og Spania, men hjelpe meg. Det var ikke mange med min type kropp i California.
En str 36 med brystparti som passer til. Nei, det var vel i skikkelig gamle dager tenker jeg. Der var det mange king-size på alle mulige måter. Enten var alt svært (!) – eller så var i hvert fall fronten fager. Ikke som i norsk bondefager, nei som i to frontlykter som i starten var blikkfang selv for en kvinne. Man kunne ane at en del tusenlapper var puttet inn både her og der, på både menn og kvinner. På de som så «godt ut».

Jeg måtte le da jeg ble stoppet i en butikk i Hollywood.
En kvinne lurte på hvor jeg hadde fått tak i de blå øynene.
Da jeg begynte å le, forsto jeg av hennes reaksjon at det ikke var ment som en spøk. Hun ville også kjøpe blå øyne.
Det slo henne vel ikke at ting kan være naturlige.
En annen sa at det var stilig med litt sånn natural look på hårfargen.
Der takket jeg og sa at frisøren hadde jobbet hardt med akkurat den der. Det svaret falt i smak, og jeg fikk reaksjonen jeg ønsket. Et smil som betydde at vi var one-of-a-kind.

Det nye Norge – identitetskrise?
Det er lenge siden de fleste nordmenn bodde i stabburshus og dyrket poteter.
Det er lenge siden Norge var fattig.
Men grønt er det i Norge fortsatt. Om sommeren.
Gresset er faktisk grønnere her enn i Hollywood.

Før jeg starter å synge nationalsangen for dere, så vit for all del at jeg er miserable også i Norge.
Skogstroll er jeg ikke. Forstår egentlig ikke hvorfor folk frivillig går inn i skogen hvor det er mørkt og trangt. Jeg mister oversikten, og vet jo aldri hva som er bak neste tre.
Ski ble jeg født med på bena, ufrivillig. Alle de lange skiturene erindrer jeg som et litt panisk slit. Jeg lurte på hvor foreldrene mine skulle hen hele tiden. Tærne mine ble raskt forvandlet til ispinner. Nå er det ennå verre. Jeg skal ønske meg støvler og handsker med elektriske tråder til jul.
Og når det gjelder femininitet og maskulinitet; personlig synes jeg vi er for fjerne fra det sensuelle. Det er olabukser på alle mann, og jeg vet ikke: litt trangt kanskje.
Ikke buksene, men rom for det sensuelle og kloke- i kombi..?

Men det er nå meg. Hvis jeg skal se litt lenger enn min egen nesetipp, så våger jeg å stille spørsmålet: Er vi egentlig mer ekte, mer autentiske, i lille Norge? Gjør skigåingen oss mer jordnære? Eller har vi gått i pengefella også her? Vi blir i hvert fall større i Norge også, både ved hjelp av plastisk kirurgi og overvekt. Fastfood er på annethvert hjørne og bilene blir større.

Skal vi høre på den britiske journalisten som bosatte seg på Ullern og kranglet hver dag med sin kone – nettopp av den grunn, så har vi nordmenn absolutt evne til å være selvopptatte, snobbete, enkle og kulturfattige. Det er mange skogstroll med ski på bena, men utlendingen opplevde dem som snevre – allikevel.

Langt unna traktorer- snarere kjøpesentre
Moods of Norway spiller på det gamle enkle jordbrukssamfunnet. Lusekofta og enkle hjem. Nostalgien vinner alltid mange hjerter.
I dag er ikke traktoren det første vi forbinder med nordmenn.
Jeg har i hvert fall aldri sittet i en. Sauer, utedo og ljåen er ikke særnorsk i dag.

Jeg vet jammen ikke hva som er typisk norsk. Kanskje å ikke reise seg for gamle og gravide på toget? Kanskje skigåing?

Antakelig er det mindre skiller de industrielle landene i dag.
Grunnet det globaliserte samfunnet.

Generaliseringer er alltid lettere å foreta på de andre
Når en skal gjøre det på seg selv, blir det nesten umulig.
Vi føler oss så rike innvendig, så komplekse- og så ulik naboen, at generalisering om et helt folk blir litt absurd.
Men på andre vi ikke kjenner er det lettere. Amerikanere er sånn eller slik. Muslimer (! ja ikke bare en nasjon, men mange), de er sånn og slik, homofile er absolutt litt sånn mens kvinner litt slik. Soleklart!? Nei, ikke veldig.

Høre til ett sted
Nei, jeg vet ikke dette med å høre til. Jeg hører mer til i Norge antagelig, i hvert fall om sommeren. Men jeg støtter hva Ullern-mannen skrev med skarp penn i The Foreigner. Mange nordmenn lever på siden av der det skjer, med rekkehusliv og storsenter-fokus. Mye går tapt i det norske kulturen. Som den britiske journalisten skrev, mangfoldet går tapt i møtet med det praktiske og selvsentrerte. Livene syntes å være begrenset til jobb (les: penger), et kjøpesenter og skogen.

Jeg kjenner meg litt igjen i det han beskriver. Selv om jeg ikke bor på Oslo Vest.

Her jeg bor var det en søt gågate en gang i tiden. Den var ikke fantastisk, men søt. Nå er det et kjempestort kjøpesenter. Og som leser til den britiske journalistens tekst om Ullern, ble en byrde lettet også fra mine skuldre. Jeg er ikke alene om å nesten spy av tanken ved å gå inn i et stort senter- som har alt.

Sjarm? Langt i fra!
Praktisk? Ok. Men. Hva vil du helst ha? En praktisk mann eller en sjarmerende mann? Uff den var ugrei, man vil jo ha begge deler. Men ok. Hva vil du helst ha, et praktisk barn eller et sjarmerende barn? Den var lettere. Det siste.

En praktisk by, en senter-by, hvor man slipper å gå ut? Det er jo virkelig noe. Og se der; det er også leiligheter ved det gedigne senteret i min by. Så greit.

Nei. Gi meg myldrende musikkliv, opera, film, kaféer og stemning i gatene. Gi meg færre regler og mer temperament. Gi meg veier som er i brosten; små smug, en liten kafé, en liten butikk.

På søken etter et hjem
I natt drømte jeg en underlig drøm.
Jeg var på en busstur. Jeg var usikker på hvor jeg skulle av; visste bare at jeg skulle «hjem». Det var mørkt. Det var noen kjente på bussen, som gjorde det vanskelig å innrømme at jeg ikke visste hvor jeg skulle av. Jeg syntes jeg så postkasse-stativet fra barndomshjemmet mitt, og det var litt lignende landskap. Stoppknappen ble presset usikkert inn, men hardt nok til at det pep. Da jeg sto der alene i mørket hvor bussen knapt lenger kunne sees, så jeg at det var ikke helt som hjemme. Det var litt andre hus, men mye likt. Jeg ble veldig usikker. Og så slo det meg; hva i alle dager gjør jeg her? Jeg bor da ikke i det huset uansett. Etter mye om og men fant jeg huset mitt, det jeg faktisk bor i nå. Men jeg hadde ingen nøkkel. Det var rart, tenkte jeg. Jeg håpet vinduet var åpent så jeg kunne krype inn. Men nederst i jakkelommen var det en litt mystisk nøkkel. En jeg aldri hadde sett før. Jeg forsøkte den i låsen, og jammen hørte jeg et «klikk». Døra var åpen. Der var jeg hjemme. Jeg så meg rundt og lurte på om det virkelig var rett sted, det fremsto litt kaldt og fremmed.

Når jeg våknet slo det meg at jeg definitivt må ha vært på let etter «mitt hjem» som i «mitt sted». Og at den letingen både pågår bevisst og ubevisst. Drømmer har alltid mange nivå, sier psykoanalytikeren. Mange tolkninger er riktig, for ikke å si alle. De som har fulgt de seneste bloggene aner at jeg strever med det hektiske livet. Med å finne meg oppi alle gjøremål. Så drømmen viser for meg ikke vei til rask flytting. Jeg liker så godt det grønne og frodige om sommeren her jeg bor. Folk kan få være folk. Kjøpesentre kan få være kjøpesentre. Men hvis man luker litt, så ser man blomstene bedre. Og det er vakrere her enn de fleste steder. Drømmen viser at jeg trenger mere hjem, og mere av det autentiske. For meg.

Når jeg tenker etter så elsker jeg norske somre. Det gjør ikke så mye om det regner eller er sol. Det lukter friskt. Det er grønt, knallgrønt. Det er blått, knallblått.
Det er også færre folk. Heldigvis drar noen til Mallorca og Gran Canaria. Tusen takk Charter.
…så jeg kan få mer plass.

Så kanskje er det fortsatt litt av Moods of Norway – Old School – igjen. I denne duellen vinner i hvert fall Norge!

God norsk sommer!