Jeg er født i 1978. Jeg fyller 35 i år. Det er greit nok.
Men jeg har på en måte vokst opp i en eldre tid enn mine jevnaldrende. Som om jeg var litt eldre litt tidligere. Jeg vet ikke om det gjorde meg visere enn dem akkurat.. og med det faktum at jeg ennå ikke får kjøpt vin på monopolet uten å vise mitt førerkort, gjør jo at den kunnskapsfulle rustikken ikke akkurat kan lyse av mine øyne.

Men greit nok.
Jeg føler altså at jeg har vokst opp i «gamle dager».

Min far var nemlig av den typen som ikke kunne slutte å få barn. Det hjalp nok å være mann sånn sett, ingen morgenkvalme der som hindret ham 😉 Som sistemann på stammens gren resulterte det i at jeg hadde en eeeeldgammel far. Vel, i mine øyne, men også rent faktisk var det som å vokse opp med en bestefar. Han jobbet til han var 70, og da var jeg bare 8. Deretter var det å bli kjent med en eldrenes manns liv.

Forbilder?
Kanskje nettopp derfor, jeg vet ikke, liker jeg ikke standardidoler i media. Jeg liker de rufsete kloke, de som har levd og tenkt, prøvd og feilet. Det skal sies at det holder ikke å ha levd rufsete, jeg liker de menneskene som har tatt seg tid til å tenke – og som er ydmyke på at de ikke har svaret. I går så jeg Thorvald Stoltenberg på nrk 1, han lette etter slekten sin historie. Slektsforskning.

Det har jeg aldri brydd meg om. Dette med hvordan livet til mine tippoldeforeldre var. Hva hjelper det å tenke om det liksom? Men når jeg så Thorvalds store engasjement, hjerte for slekten, tårene som rant når han tenkte på sin oldefar, etc. så merket jeg at – jøss, Kristina, dette liker du visst å se på. Sånn er det ofte med mine valg av tv-program, det ender gjerne med noe rart som ingen andre jeg kjenner ser på. Og så kommer jeg på at slekten min har noen spennende grener. Finner frem et bilde av min farmor som jeg aldri møtte, som valfartet til USA på tidlig 1900-tallet, og kom tilbake igjen (hvorfor dro de- hvorfor returnerte de?). Likheten med min datter er slående, bildet kunne vært av henne. Det gamle sorthvitt bilde og den slående likheten med min datter, rører ved meg. Når den visuelle likheten er der, kan ikke også den personlige likheten være der?

Men tilbake til Ole Paus. Hvis du henger med.
Paus sier i Dagbladet lørdag at han har hatt et tøft liv, drukket mye og røykt ennå mer. Savnet foreldre. Og jeg tenker, på et litt navit vis «…så bra at whiskyen har satt spor på stemmen hans». Hvordan ville han sunget hvis han hadde vært helsefrik? Hatt gitaren på ryggen mens han i kondomdrakt fosset gjennom Nordmarka, i opptrening til neste Vassalopp? Kommet til studio etter den siste proteinekstrakten, i sin nye lavkarbodiett? Ren i stemmen, nyklipt hår, rak i ryggen, og med vanlig positur som de andre, dress, slips, utilnærmelig og ryddig. Sunget om at han har perset i løypa og har godt O2 nivå?

Nei, jeg liker det litt rotete. Ikke hjemme hos meg selv da.. Men hos de som skal inspirere meg. Litt rustikk i stemmen og blikket. Litt alvor. Melankoli. Dybde.

Værutsatt
Men dessverre, soleklart har de med tidlig rust stått værutsatt til. De har kjent smerte, måttet gå sin egen vei, og har fått mye i bagasjen de kanskje skulle være foruten. De har fått ettertenksomheten med seg.

Men er det ikke også derfor vi liker gamle møbler? Ting må ha en historie, en sjel. Akkurat som Paus. Han er ikke vakker. Men allikevel, jo- på ett vis – på sitt vis.

Hvem er vakrest i verden her? Speilet svarte: den rynken skaper et spor om at du har tenkt, de øynene viser at du har følt, og kroppen at du har levd. Du er vakker, du som ser deg rundt, tillater deg å kjenne rustikken i din historie, dine gener og erfaringer, som tar på deg livsinteresse når sola står opp, og som gir til dine nærmeste – av deg selv.

IKEA går fint det, enkelt og feilfritt, men det er nyoppusset rustikk vi elsker. Ikke sant?