Er glede mer overfladisk enn tristhet?
Er blues dypere enn pop?
Er dramafilm bedre enn action?
Er krimlitteratur dårligere enn annen skjønnlitteratur?

Definisjonsmakt
Jeg ble lært opp til å gå i dybden.
Ibsen ble drøftet rundt middagsbordet.
Jeg var politisk bevisst i tidlig alder.
Da jeg skulle holde 17.mai-tale i 12års alder hadde jeg temaene krig og nød i talen.

Hvem definerer kvalitet?
Jeg forstår at det er noen kriterier.
God terapi.
Dårlig terapi.
God middag.
Vond middag.
Det er bare det at det er subjektivt, ikke sant.

Noen opplever at jeg møter dem på akkurat den måten de trenger,
at de får rask hjelp.
Andre dessverre, føler ikke det samme. Der prøver jeg å bli bedre!

Mens en middagsgjest koser seg med min laks på spyd,
savner andre den saftige burgeren og lurer på om det bare skal serveres kjedelig slankemat.

Likt av alle
Ingen av oss ønsker å bli mislikt.
Alle ønsker å bli akseptert.

Men en må huske på det faktum at en kan ikke bli likt av alle.
«Jeg har ikke oppskriften på suksess, men oppskriften på fiasko er å prøve å gjøre alle til lags», Bill Cosby.

Kunsten er å ikke bry seg for mye om hva andre tenker om en.
Hvorfor?
Fordi alle tenker forskjellig.

Siste episode av Frustrerte Fruer
Det er ingen psykologer rundt lunsjbordet som feller tårer med meg, det tror jeg er sikkert.
Siste episode går idag.
Sterke farger, kvinner i front, mye humor og selvironi om kvinnerollen.
Ingen engasjerer seg villt når jeg drøfter True Blood heller.
Oppvekstfamilien synes å smile lett over at jeg fortsatt faller pladask for de vakre menn på skjermen.
De hadde vel trodd at psykologen skulle vise et mer alvor.
Kollegene svarer med et lett nikk, og går videre til nye tema.

Jeg klandrer dem ikke.
Jeg er bare så glad for at jeg har forstått at alle ikke kan like meg.
Og det gir jeg videre i det terapeutiske rom.
Det er mulig å tåle at ikke alle liker en.
Det er viktig.
Det viktigste er å være vennlig mot andre, men tenke at de får tåle forskjellighet.
Hvis ikke har de andre et stort problem, ikke du.

Livets uutholdelige letthet
Jeg er ikke bærer av en uutholdelig letthet.
Tror jeg.
For i møte med de svevende, som liksom alltid er positive, blir jeg litt usikker.
Lurer på om de noen gang har sett skyggesiden av livet.
(De har ofte det!!)
Overraskende ofte har de skjønt mye!
Vært gjennom mye.
Og valgt å nyte gleden.

Da har de noe jeg vil ha.

Ok, jeg må gå. Siste episode går nå.
Da har jeg herved unnskyldt meg for at jeg digger disse 5 vakre damene.
At jeg ler, og liker kjolene.

PS. noen kolleger spør: hvordan i alle dager får du tid til å blogge?
Jeg tenker, hvordan får de tid til å se på TV?
Jeg ser nemlig sjelden på TV, men kvalitet; så som: Frustrerte Fruer og True Blood, det får forrang!

Her sitter nemlig jeg med definisjonsmakta. Det er det som er kult med blogging 😉