Klagesangen?
LO-lederen har sterk ideologi. Det hersker liten tvil om. Hun kaster ut en brannbombe på talerstolen. Referert til i Aftenposten, mai. 2013. «Norske kvinner bør jobbe 100 %». «Det er mer enn nok tid på ettermiddagen til barna». «De bruker morsrollen til egen vinning». «Ikke jobb deltid mens barna er små – det ødelegger både for deg og for samfunnet». «Send barna i barnehage, uansett, fra 1 år». «Ikke gå hjemme».
Ikke seil under falskt flagg mødre, er budskapet. Mødre har nemlig andre hensikter med deltidsarbeid enn det å være tilstedeværende og klok mor med mer tid med barnet. De vil bare ha fri!
Dumme mor. Fri og fattiglus.
«Modig», mener Heikii Holmaas. «På spikeren», mener kjent journalist. «Sårende», mener andre. «Hårreisende», mener Hariede. «Kommunistisk», mener andre.
«Dumt», mener jeg.
Om de røde mister min stemme er en annen sak. LO er vel ikke = Ap. Og dette er uansett ikke en politisk blogg. Men som samfunnsengasjert psykologspesialist blir jeg bekymret når mennesker i viktige verv og posisjoner ikke bruker fagkunnskap når de uttaller seg om viktige menneskelige tema. Fagkunnskap om tilknytning, om omsorgspersonens enorme betydning i småbarnas liv, om separasjonsangst, om behovet for å bli sett av en inntonet annen, behovet for ro, nærhet, omsorg – kvalitetstid, om stress, om stressede barn, om barnehager av ulik kvalitet, om … hverdagsmenneskenes liv.
Sterke ideologier akilleshæl
Sosialismen har vel en ideologi om at alle er like mye verdt. Rik eller fattig. Materialisme teller ikke. Kommersialisme like så. Vi er alle like. Og kan gjøre det samme. Samfunnet skal være sterkt. Kollektivet godt.
Feminismen kan vel også kalles en ideologi. Mangesidig sådan. Representerer kvinners rett til å være likestilte, med de samme muligheter, rettigheter, betingelser, m.m. – som menn.
Det er mange ideologier der ute. En sterk ideologi handler om et grunnleggende verdisyn, som farger hvordan en ser på omgivelsene. En sterk ideologi har ofte politisk budskap, og et ønske om endring. Få igjennom sin ideologi, til det felles beste.
Men hva er svakheten til de med sterke ideologier? De kan bli blinde. De kan bli virkelighetsfjerne. De kan trampe med syvmilsstøvler over land og strand. Galere og galere i blikket. Lukten av gjennombrudd kan svekke dømmekraften. Kontakten med hverdagsmennesket er svak. De hever seg over, og tror de ser større. Lenger.
LO-lederen tar ideologi – fremfor biologi. Det er helt sikkert. LO-lederen tar ideologi – fremfor fag. Det er helt sikkert. Hun tar kollektivet i forsetet – fremfor individet. Det er helt sikkert. Hun har også sin egen agenda – det er helt sikkert. Hun setter seg i herskerstolen – hvor hun belærer de samme kvinnene hun synes er så sterke og kloke – og forteller dem på moderlig vis hva som er best for dem. Implisitt – de vet ikke sitt eget beste. De klarer ikke tenke lenger en den lille søte nesa si, de klarer ikke å forstå at de kan bli skilt en gang, at de faktisk blir gamle en gang – og kan bli sittende med skjegget i postkassen. Men så sier LO-leder Gerd Kristiansen unnskyld. Hun vil jo ikke bli en ny Valla heller, som tramper på gravide medarbeidere og ikke klarer å si unnskyld. Så: Ikke mening å trampe på noen føtter (noen sårbare føtter) – jeg ville bare opplyse litt. Om samfunnsbehovet for arbeidskapasiteten din, og risikoen du tar. Bare det. Og bare lære deg å telle. 7.5 timer av 24 timer er lik 31,noe. Det betyr at du ikke jobber 100 %. Kun ca 30 %. Det betyr 70 % tid med barna.
Er det nå det er lov til å komme med et: Oh, my GOD – rop?
Gerd har kanskje hatt småbarn en gang. Aner ikke. Men etter 8 timer i barnehage, så er det 2 timer ettermiddag, før søvn. Så i barnets perspektiv så er barnehagetiden ikke 30 % av deres våkne tid. Det er nærmere 80 %.
Men da må man… da må man… Hva heter det igjen….?
Å ja. Barneperspektivet. Man må ta barnets perspektiv. Det var det.
Klagesang eller historier fra virkeligheten?
Sosiolog Linn Stalsberg spør i sin bok: Er jeg fri nå? (2013) – er tidsklemma en klagesang eller virkeligbasert?
Vel, det er virkelighetsnært. Så klart det er.
Kunnskapsløst redusert til matfat
Ingen grunn til å være hjemme utover 6 måneder, sa SV for litt siden.
Mødre får allerede mye, sammenlignet med ellers i Europa, sa en annen.
Ingen grunn til at pappaen ikke kan overta hovedomsorgen når ammingen er over, sier LO-lederen.
Hva skjer egentlig i ammestunden? Er det kun matutsalg?
To bryst med melk.
I den tankegangen burde vi egentlig gå tilbake til overklassens system med å leie inn «ammer».
Polske ammere til Norge.
Da får babyen melken sin, og mor kan jobbe, ammen kan amme, polakken vaske og fikse hus, og barnet le lykkelig i alle sine dager.
Hvor er kunnskapsløsheten?
Vel, hvis hun hadde spurt en eneste en psykolog (tror jeg) ville hun fått litt input på psykologifagets store fag- og forskningsfelt, tilknytningspsykologi.
Det handler om at de første 0-3 årene av et menneskebarns liv er tilknytning og relasjonen til hovedomsorgspersonen(e) helt sentralt for deres mentale utvikling av tanker, følelser og atferd. Det handler om å finne en trygg base for verden, for å tørre utforske omgivelsene, redusere stress, og ha en å finne trøst hos. Menneskebarnets hjerne formes med enorm utvikling. Inntrykkene danner spor i hjernen. De lærer seg selv å kjenne via omgivelsenes møte med dem.
Faktisk er tilknytningsbehovet så sterkt at vi vet at både menneskebarn og sjimpansebarn kan la grunnleggende behov om mat undertrykkes i konkurranse med en trygg varm favn. Ja, de kan velge døden fremfor å miste det gode fang, hvis det er et så vondt valg man må ta (Harlow, Bowlby, m.fl).
Tilknytning starter for fullt faktisk når de begynner å kunne spise annen mat enn fra brystet. Altså når moren er ferdig med sin hovedernæringsjobb. Fra 6 måneders alder er babyen mer bevisst omsorgspersonen, og begynner å skape det tette båndet, og vise tilknytningsatferd for å fremme det. Gråt, krabber etter, ser etter, smiler, delt oppmerksomhet, latter. Du vet.
Samfunnets og kvinnens behov om en jobb utenfor hjemmet
Det er godt å jobbe. Det er fint med barnehage. Forskning så langt er komplisert, men ser ut til at barnehagen ikke skader barnets psykologiske utvikling på noen måte.
Men man kan også med hånden på hjertet stå for at den drivkraften mange mødre kjenner i kroppen sin om å være sammen, være den som trøster mest, være nær – den er biologisk og viktig.
Som Stalsberg skriver i sin bok er manges møte med barnehage ikke lett. LO-lederen og mange andre stolte barnehagebyggere omtaler barnehagen som et godt trygt sted – for alle små. Jeg leverte også min 12 måneder gamle baby i et lite gammelt trehus. Jeg måtte si hadet, for de 9 neste timene. Hver dag. Det satt 10 snørrete unger i samme rom. De gråt en del. Min hylte. Det skulle gå seg til. Sa jeg. Sa de. Barn er tilpasningsdyktige, det er helt klart. Så, etter hvert ble hun en del av det snørrete småbarnsfellesskap. Grunnet all spyttutvekslingen var hun syk 90 % av første året. Omgangssyker, utslett, lungebetennelser, RS-virus…. Det var en artig runddans. De 10 sykedagene var fort brukt opp, og tårene var lett å fremkalle for noen og enhver. Barnehagen er ingen sykestue, sa de. Helt enig, sa jeg. Ammingen skulle være godt for immunforsvaret, lærte jeg, og fløy derfor også en artig rute mellom jobb og barnehage, for å utlevere mat.
Herlig småbarnstid. For barn og mor. Klagesangen ferdig? Ja…
Indviduelle løsninger
Dersom man har anledning til å vente litt med barnehageoppstart er det nok veldig fint. Det er ikke farlig å starte i en trygg barnehage heller. Det er ikke sikkert du har noe valg. Og selvfølgelig er det stor forskjell på barnehager, og barnehagepesonell.
Men menneskebarnet er faktisk blant de mest sårbare skapninger ved fødsel. Babyen er fullstendig overlatt til sin mors og fars tilstedeværelse. Ikke bare som et matfat, men som en emosjonell base.
Hva koster mest?
I de kollektive enkle formaningene med manglende logikk og dårlig matematikkevner her er det viktig å «tenke sjæl». Det som jeg mener betyr noe her, er at vi forstår hvilken sårbar fase mange familier er i når nye familiemedlemmer kommer, at barn er forskjellige, foreldre like så, og at barnehagesystemet er fint – men dersom du kan ha litt tid innimellom – sammen – uten stress, så er det flott. Kanskje er det også samfunnsøkonomoisk lønnsomt – i det lange løp? Skilsmisse, hva koster det? Stressutløst sykdom, hva koster det?
Samfunnsøkonomiske kalkyler er svært kompliserte former for matematikk. Det er rett og slett vanskelig å vite hva som koster mest og minst. Men LO-lederen syns det er enkelt. Få barn. Amm dem. Jobb.
La meg sende inn et forslag, som kan virke nyttig samfunnsøkonomisk. Vi leier inn billig arbeidskraft til å amme barna våre. Da kan kvinner få genetiske avkom, uten å miste noe tid i arbeidslivet. Så vil de tjene mer penger. Være større nytte for samfunnet. Og barna vil jo vokse opp uansett. Det går som regel greit med de fleste. Hvorfor skulle hun være i mot dette? Vedtatt?
Kommentarer
17 kommentarer til “Polske ammere søkes til rikt land. Hilsen LO-leder.”
Flott innlegg! Jeg kan nesten ikke få sagt hvor enig jeg er;)
Selv føler jeg meg ofte som kjerringa mot strømmen, som har utdanning på masternivå, men likevel har valgt å jobbe deltid. Vi betaler for det med at vi får dårligere råd, selvfølgelig, men det får så være. På jobben og blant mine kolleger er det full forståelse, der er vi mange med samme verdier.
Jeg har havnet i noen merkelige diskusjoner pga dette, der folk har prøvd å overbevise meg om at jeg er hjernevasket og ikke har valgt dette selv, men jeg vet veldig godt at forventningene fra samfunnet, ja de ligger i en helt annen retning. Pussig nok synes de samme folkene at det er VELDIG flott når min mann i perioder har jobbet litt deltid – av samme grunn som meg, nemlig å få litt mere tid med ungene.
Fint innlegg! Så enig så enig.. Det burde også publiseres i aftenposten egentlig..så det når mange! Barnas utvikling og familiens perspektiv glemmes så ofte i debatten om likestilling og likelønn..Det ser vi gjentatte ganger. Heldigvis har vi likevel fått fleksible ordninger i Norge som gjør at norske kvinner fortsatt velger å få barn .. (i motsetning til en del kvinner i andre industrialiserte land). Håper ikke disse ordningene strammes inn av fagforeninger eller politikere slik at mødre (som er de som bærer barnet i magen og ammer, tross all likestilling ellers i hjemmet) kjenner seg tvunget til å jobbe 100% fra barnet er kun 6-7 mnd og fortsatt totalt avhengig av oss.
Hilsen psykolog Ragnfrid Sjøberg
Takk for refleksjonene, kollega! Og for at du synes bloggen tar frem et viktig tema som bør spres! Viktig det du legger til her…veldig viktig.
takk for bra innlegg! Så enig så enig… godt å høre om andre som ser på dette med tilknyttning og trygghet. Alt for lite diskutert rundt disse vanvittige utsagna fra LO.. Å se oss mennesker som kunn ett produkt, verdsatt bare av penger tjent – er jo imponerende..kremt!
Hilsen fult arbeidende barnehageansatt og 2 barns mamma, som selv ønsker og bestemme over egne prioriteringer. Men barnas beste som første pri.
Takk for kommentaren.
Ja, LO-lederen serverte rett og slett et ærlig – og på samme tid – et helt elendig utspill (sett fra et menneskelig perspektiv). Sånt må drøftes videre, reflekteres rundt og selvfølgelig imøtegås.
Det er mange av oss som klarer kabalen med småbarn og arbeid nokså godt, heldigvis. Men mange gjør ikke det, tallenes tale er klare sånn sett. Og de mange hverdagshistoriene jeg hører på i mitt terapirom, og mine egne erfaringer, og kunnskapen fra årene jeg jobbet med barn…..gjør dette til et viktig tema for meg som fagperson – og like full vond lesing at slike holdninger kan eksistere av mennesker med slike samfunnsviktige verv.
Småbarnsfasen er jo ikke lang. Barnetiden går fort. Den viktige lille tiden- i det store liv. Den viktige relasjonen.
Kunnskap om stress og evne til god oppmerksomhet er også relevant, det får komme en ny blogg om det siden.
Synes boken til Stalsberg i denne sammenheng er samfunnsrelevant og velskrevet.
Lykke til videre – prioriteringer er så viktig å lære seg… Så som å lære kunsten å si nei… slike ting 🙂
Takk for din kommentar. Til deg vil jeg si: Det er en viktig og samfunnsnyttig jobb du gjør, så klart. Selvom ikke lønnsforhøyelsen kommer… Vi vet mer enn noen gang om hvor viktig trygg-base og rolig inntoning faktisk er – stikk i strid med hast-og-multitask-kulturen vi har bygget opp. Du burde selvfølgelig også tjent dine pensjonspoeng, håper det blir endringer i et skjevt system. Det er litt igjen å kjempe for!
Flott skrevet! Barnas perspektiv blir så altfor ofte glemt i dagens samfunn! Ideologi kan være bra, men ikke på bekostning av barnas beste!
Hilsen Nina/Lykkeligbarndom.
Ja, barnas perspektiv er viktig å ta. Hva opplever de? Hvordan påvirkes de? Hva trenger de? Tidligere, ikke mer enn en generasjon siden, fikk ikke foreldrene være med på barnas sykehusinnleggelser. I hvert fall ikke hvis det vedvarte over tid. Barna gråt og ble klengete, så sykehusene. Fungerte mye bedre uten foreldrene, var regelen. Nå vet vi så mye mye mer… Den gråten, det var behov for nærhet til sin trygge base. Klengeatferden, et så desperat og viktig uttrykk. Resignasjonen, den er jo bare trist.
Barnehager er jo ofte gode på å ivareta – heldigvis. Men ja, barndommen er av stor betydning, så veldig stor!
For et bra innlegg! Måten du skriver det på får det til å virke så innlysende:) Blir så glad når jeg leser bra ting som jeg brenner sånn for. Interessant med din psykologi-vinkel:) Du setter ord på ting jeg føler, men som jeg på en måte ikke kan begrunne sånn faglig psykologisk siden jeg ikke er psykolog. Har 7 barn og vært hjemme med dem i så langt 14 år. Føler jeg gjør noe veldig riktig og viktig:)
Herlig, godt skrevet!
Takk for din kommentar. Det er så viktig, da jeg ser så mange som er så forstrukket (stress) og trenger at dette settes på dagsordenen.
Viktig perspektiv!
Ja, ikke sant! Takk for kommentar, ha en fin sommerhelg!
Takk.
Ja, et merkelig tabu i vår tid.
En ting er tidsklemma, som faktisk er lov å snakke om- til en viss grad. Men at man savner sine barn, lengter etter dem, ser at de lengter etter deg, føler seg som en seigdame dratt i alle retninger uten å strekke til på noen av dem, det er ikke akseptert kost.
Som det står i boken jeg viser til, et sitat: «Alle de dagene jeg var på jobb og kjente meg utilstrekkelig der, mens jeg lengtet etter de to lyshårede jentene – som var i barnehagen». Det er sånne hverdagshistorier. Jeg vil ha flere av dem.
Velformulert og bra innlegg!
Jeg vil også si at jeg synes dette føleriet knyttet til Gro Nylanders forskning er i samme banen. Hun blir kalt «ammepoliti» og får ikke respekt for sin faglige kompetanse når hun snakker om amming og tilknytning.
Morsfølelse er dessverre det nye tabuet. Det skal ikke være forskjell på kvinner og menn. Punktum. Mente du noe annet? Da må du være dum! 😉
Hei.
Dette var et langt innlegg, og skrevet med følelse, opplever jeg.:)
Slik jeg ser det så handler dette som dreier seg om hjemmeværende/i arbeid også om kvinnekamp. Det vil si at kvinner har kjempet lenge for å kunne velge selv hvordan de vil leve og bruke seg selv. Og hva er kvinner? Jo de er mennesker. Akkurat som oss menn. Og akkurat som barn er det. Så det handler vel i grunnen om menneskekamp. Og i en slik kamp så går det ikke å skrelle alt ned til samfunnsøkonomi. En må finne en balanse.
Når det gjelder ideologier i politikken så opplever jeg at de er stort sett døde. Det meste i dag handler om tilpasninger og makt, opplever jeg.
Om barnehage er ok? Jeg tror det.
Noen småting som dukket opp da jeg surfet til frokosten i dag:
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/06/04/her-trampes-hun-ihjel-av-kongens-hest?autoplay=1
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/06/03/kvinner-boer-bli-hjemme-og-fa-flere-barn
Ha en fin kveld.:)
Bjørn
Følelser ja.. du har nok rett i det;-) Min erfaring med barnehage, både profesjonellt og personlig, er at det for de minste barna kan være en påkjenning, men at barna er så ulike at å skjære alle over en kam er ugunstig. Noen er mere sårbare enn andre, mer sensitive for stimuli, mer behov for trygghet – og så langt jeg har lest av forskning er det nettopp de som har godt av å vente litt med starten. Barnehage som tilbud er fint for barna,spesielt når de blir litt større, men det kan bli laaaange dager…
Den siste linken du legger med er på den ene siden litt provoserende – i det de eldre herrer ser på kvinnene som forpliktet til å føde barn. På den annen side er jeg jo enig i at det ligger et lite bidrag til et lite samfunn i å få et lite barn . Det er vel blant annet derfor det legges såpass godt tilrette i Norge, med 10 måneders permisjon med full lønn – for å sikre at vi ikke tar del i det barnløse fellesskapet Europas unge voksne har.
Men å se på barn som en produksjonsenhet, eller mødre likeså, det er nok ikke helt i tråd med mine holdninger. Det er flott å få barn, og fint at det settes pris på som en samfunnsressurs. Men så er det å få lov – frihet- til å velge selv hvordan det lille liv med den lille familie legges opp.
Det første klippet får jeg vondt i magen av. Suicidalt stunt det der – men selvfølgelig kampene utkjempet før dette var uvurderlige og nødvendige. Kampen for like rettigheter og frihet til å velge selv ..