Blir man snever av å ha det godt?
Alle vet at fattigdom ikke er å trakte etter. Mennesker med vanskeligstilt sosioøkonomisk status har som gruppe større risiko for dårlig somatisk og psykisk helse. Det er lite å ønske seg å bo under dårlige forhold, ha lite tilgang til helseressurser eller god skolegang.

Men mennesker som har kjent på fattigdommens kår kan også sette større pris på de grunnleggende ting. Vi husker vel alle Maslows behovspyramide?

Jeg blir ikke like berørt av maten på bordet som en som sjelden får mat. For meg, og mange med etternavn sluttende ..berg, ..sen, el.l, vi får nok mat. Det er ikke problemet. Vi får varme i hus, rent vann fra spring og ikke geværer der ute. Men vi klarer ikke sette pris på det dag ut og dag inn.

Det ligger i menneskets natur å søke videre, mer, rundt neste hjørne.
Klatre stigen, sjekke utsikten fra neste topp.
..så vi klatrer oppover pyramiden til Maslow, helt opp, til selvrealiseringen.
Men vi beveger oss også nedover, i ny og ne, for det er ikke stødig der på toppen av pyramiden.

Selvrealisering og selvsentrering- beslektet men ikke nær familie
Er vi mer eller mindre selvsentrerte når vi kan stå på øverste punkt? Det er ikke godt å si. Vanlig er det jo å tenke at selvrealisering har en egosentrisk bit i seg, da selvet (ego) kommer i sentrum. Men selvrealisering kan handle om å bidra med sine evner for å skape noe viktig eller nyttig for andre. Er du der i mot på nederste nivå, der hvor en ikke vet hva morgendagen bringer med hensyn til sikkerhet, hjem og mat, vel… da kan man i grunn tenke seg at man har nok med seg og sitt. Det er ikke da man begynner å hjelpe andre utover sin egen familie. Det er viktige mekanismer for oss alle. Vi kan ikke gi penger til skoler i Somalia, dersom vi ikke har skole hjemme. Oksygenmasken må på pappa før barnet, for å sikre overlevelse.

Men hva skjer når alle har det grunnleggende dekket over flere generasjoner? Får vi da en selvsentrert generasjon-meg som ikke lenger klarer å engasjere seg, og blir passivisert i sin egen selvrealiseringsprosess?

Engasjement – ordlyden er bærer av noe større
Det er mye som tyder på at tallet av unge og voksne som strever med psykiske lidelser i det rike Norge, er økende. Det gir liksom ikke helt mening. Vel, lever vi lenger og har ikke somatiske farer som tuberkulose å dø av, men kan man ikke bare glede seg mer? Man snakker om et materialistisk hardt samfunn, opptatt av fasade og de slanke kropper, treningshysteri og spillegalskap. Og det er en grunn for snakket. Å bruke 4 timer daglig med WoW er vanlig, mens å hjelpe til hjemme eller handle for naboen er lite aktuelt.

Hvis en først får angst, depresjon, spiseforstyrrelse, rusavhengighet eller spilleavhengighet, så er det lite som er mer selvsentrert enn det. Ikke i en egoistisk form, naturligvis. Men det stedet i psyken hvor man er i det mørke rommet, uten håp og initiativ, det er lite skapende, og vondt for alle rundt. Individet ser ikke lenger opp med smil, bryr seg ikke like mye med omgivelsene, og kan til og med gå i tankefellen at de er en byrde som bør vekk.

Forebyggende for psykiske lidelser, dersom man er mot høyden i pyramiden, er idealisme. Det å være engasjert i noe, brenne for noe, tro på noe. En mening utenfor en selv. Det kan være viktig å melde seg inn i et politisk parti, trene et fotballag, gi leksehjelp, få et fadderbarn, skape arbeidsplasser for andre, hjelpe en gammel nabo med innkjøp. Det kan være rett og slett selvrealisering, det å være viktig for andre. Og det er en selvrealisering som ikke er selvsentrert, men som forebygger det snevre fokus og kan ha en helsebringende effekt.

Et av mine yndlingsord er nemlig engasjement! Det forebygger den selvsentrerte ladning, det er det motsatte av depresjon og det skaper gode prosesser fysiologisk og mentalt. Så får man heller være engasjert i cupcakes, traktorer, designervesker, sykling eller hester. Det viktigste er det ekte engasjement. Da er man på toppen og skuer ut over horisonten. I flyt. Flow. Det er jo greit å kjenne seg selv godt, vite hvor pusten er og tørre kjenne på sine følelser. Men for mye fokus foran speilet, for mye kjenne etter, for mye grublerier på enerom, kan gjøre noe med inntakskapasitet av alt det andre der ute som er verdt å smile av, og engasjementet kan falle på farlig lave nivåer. Stopp før det er for sent og start med noe som får hjertet til å pumpe og hjernen i sving! Godt engasjement!