Fryktkultur
I DN-magasinet var det nylig en reportasje om fryktkulturen i USA.
Barna leker for all del ikke ute alene. Når dørklokka klinger (hvis huset har en), åpner ingen før gjesten (les: påtrengeren) er sjekket grundig i gluggen. Fryktkulturen i USA ble videns kjent da Michael Moore kom ut med den mye omtalte: Bowling for Columbine (2002). Pistolen ligger på nattbordet til det amerikanske folk, mens i nabolandet Canada står inngangsdøren ulåst. Dokumentaren var omstridt, og inneholdt flere psykologiske mekanismer i samfunnet. Så som at stort fokus på å kunne forsvare seg fra potensielle farer, kan lede til en indre holdning om at verden er et farlig sted. Dette igjen kan lede til et mer begrenset samfunn, og faktisk, mener mange, stå i fare for å øke voldsstatistikken.
Livet er et usikkert prosjekt
Ingvard Wilhelmsen (2000), dr.med, har skrevet en bok med tittelen «Livet er et usikkert prosjekt».
Psykiateren arbeider innen den kognitive atferdsterapuetiske retningen, og vektlegger at mange psykiske lidelser og negative følelser kommer fra ønsket om trygghet og frykten for det vonde.
Sigrid-saken
Sigrid saken (2012) er på tv-skjermer, aviser og internett.
Overalt.
Voksne, unge, barn blir vitne til en families verste mareritt.
En ung kvinne (16 år) blir brutalt borte, rett og slett drept.
Livet lå foran henne, men den gang ei.
Media har gjort en viktig jobb med å dekke saken.
Det hadde neppe blitt så stort engasjement foruten dem.
Letemannskap har bestått av hundrevis av frivillige.
Og jobben var viktig.
Holdning til livet
Så selv om mediedekning kan lede til økt fryktkultur,
mener jeg at det ikke er den man må ta oppgjøret med.
Det er en selv, i etterkant, som må gå gjennom ens holdning til livet,
og hvordan det skal leves.
For å unngå USA-tilstander må vi velge å ta innover oss at livet er et usikkert prosjekt.
Når buksen tas på om morgenen, faller noen fordi de tar begge bena i samme hull,
og slår hodet sitt kraftig.
Lynet kan slå ned i hodet ditt, selv om sjansen er som å vinne i lotto.
Poenget til Moore var blant annet at fryktatferd leder ikke til et tryggere samfunn.
Kanskje tvert i mot.
Man må være klok, så klart.
Ha et politivesen man kan stole på.
Ha et norsk forsvar, slik at vi tror at vi kan forsvare oss hvis nødvendig.
Gjøre kloke valg, så godt man kan.
Men dersom man merker at frykten begynner å styre.
Så kan det være en fin bok å lese: Livet er et usikkert prosjekt.
For det er jo nettopp det livet er. Usikkert.
Ingen av oss vet egentlig hva dagene vil bringe.
Det gjelder i grunn å sette pris på nuet. Og håpe på det beste.
«Inte visste jag at dagane som kom og gikk, det var själva livet», er et mye brukt sitat.
Det er klart at det er synd dersom man på dødsleiet ser at hverdagene stort sett var fulle av frykt,
over hvilke grusomheter som kan komme til å hende,
i et tenkt fantasiscenarie.
Enklere sagt enn gjort, og forståelig at man blir litt mer redd etter slike hendelser.
Allikevel anbefaler jeg å reflektere hakket videre, og forsøke å gjenskape den vanlige hverdagen.
Kommentarer
4 kommentarer til “Sigrid-saken og fryktsamfunn”
Er viktig tema dette: hvordan forforlde oss til frykten for at noe skal skje… Etter å ha fått barn opplever jeg et helt annet forhold til dette – finne den balansen mellom beskyttelse og frihet. Og å ikke lytte for mye til egen frykt, nettopp i kjølvannet av sånne fryktelige ting (som faktisk skjer, men heldigvis svær sjeldent!). Som jeg sier til barna hvis de er redd pga mareritt: jeg kan trøste deg, men det er ikke farlig å være redd. Det kan vi voksen si til oss selv også: At vi er redde betyr ikke at det er farlig. Om barna løper rundt i nabohagen og vi mister oversikt en liten stund: jeg blir jo litt redd, men farlig er det ikke. Gjerde 5-åringen inne, det vil jeg jo ikke..
Viktig refleksjon. Balansegangen mellom beskyttelse og livsutfoldelse.
kristina
Ja, viktig balansegang! Det er veldig bra slik du har gjort, mener jeg, det å være bevisst hvilke ting man overfører på/til barna. Vi har jo så stor effekt på dem. Det er en stor jobb riktignok, det å forsøke å gi de beste tingene videre.
Takk for din kommentar.
Annabella
Så en dokumentar for noen uker siden om barns hverdag og lek i dagens samfunn.
Meget viktig å fokusere på.
Angsten til foreldrene satt så dypt at barna ikke hadde tid for seg selv.
Barna savnet dette.
De savnet også fritid og slet med stress.
Personlig tror jeg det er sunt å kjede seg i blandt, lære gjennom lek sammen med kun andre barn, lære å stole på seg selv.
Lettere sagt enn gjort å slippe barna i en verden med så mye utrygghet.
Selv om verden aldri har vært så trygg som nå.
Kunnskap er kanskje ikke alltid til det beste?
Altså; kunnskap om alt om k a n h e n d e.
Jeg har selv kjent på angsten ovenfor mine barn.
Jeg har aldri, eller iallefall forsøkt så godt jeg kan, å ikke overføre denne.
Som jeg har lidd noen ganger.
Og for en lettelse når barna har kommet hjem, glade, skitne og sunne:)
Man har vel et ansvar som voksen å lære så godt man kan å mestre en slik angst.
Kommer selvsagt an på hvor man bor også da.
For meg har det hjulpet å kjenne etter på følelser jeg hadde som barn.
Kjenne på tryggheten jeg fikk av klare meg selv sammen med de andre barna.
Tryggheten mistet jeg/ble fratatt meg som ung voksen.
Det er en annen historie.
Jeg er stolt av meg selv. Jeg klarte å ofre mitt behov for å trygges for at mine barn skulle utvikle sin.
Nå mange år etter, kan jeg utvikle min på nytt.
Takke må jeg.
For at jeg fikk vokse opp i en tid hvor barndommen, tross alt, var tryggere.
For de fleste.
🙂