Jeg liker tall. Telling og tall gir en følelse av orden og oversikt. Derfor fant jeg det litt morsomt da jeg gikk ut fra Universitetet med psykologautorisasjon i hånda at jeg allikevel skulle få lov til å telle. For på Psykologisk institutt var det ingen som telte da vi lærte oss terapiteknikker og terapiprosesser. Det var relasjon, lytting, dynamikk og relasjon igjen. Veldig kompliserte prosesser som ikke lett lar seg måle. Man hadde blitt en samfunnsviter som måtte tåle å bruke sin kunnskap med skjønn, tåle at ens kunnskap ikke har to streker under svaret og at mye ikke lar seg måle. Men jammen ble jeg lettet. Der, på sykehuset jeg jobbet, fikk jeg telle. Eller andre telte for meg riktignok. Og det var ikke tall engang, det var røde prikker. Altså mange prikker = bra jobb. Få prikker = dårlig jobb. Noen tipset meg om at det lønte seg å ringe opp klienter for å si hei, for det ga en prikk. Men man måtte huske på å spørre hvordan det gikk. Hvis ikke kunne det hende sekretæren ikke ville godkjenne det som en prikk. Sekretæren? Ja, de har visst litt mer de skulle sagt enn bare litt. De teller. Med god hjelp fra IT-systemet, naturligvis. Som matteglad ble jeg litt skuffet over enkelheten, at det ikke var litt mer komplisert telling enn røde prikker for hver klientkontakt. Ingen algoritme for kvalitet x tid x relasjon = prikk. Neida, bare klientkontakt = prikk. En annen ting jeg fant morsomt er dette med NPM. For jeg forstår ikke hva den nye offentlige styringen egentlig er. Det er kanskje fordi jeg er bedre med telling enn med komplekse samfunnsøkonomiske begrep. Er NPM prikker? Eller er det et stort system med et sett av holdninger som handler om at klinikeren, læreren, akademikeren må styres av økonomer? Jeg vet ikke jeg, men når jeg tenker på ”Historien om Pi” , gutten om bord båten sammen med en vill tiger, så tenker jeg på at det alltid lønner seg å kjenne sine fiender. Er NPM en tiger så vil jeg vite hvordan den tenker. Og tigeren på båten med Pi var kanskje til og med en metafor på frykten og sinnet inni ham. Sett i den sammenheng kan det hende ”hylekoret” mot NPM handler om en frykt inni akademikeren om å bli styrt, telt, målt, vurdert. En frykt for å miste sin faglige integritet og autonomi. Miste sin faglige stolthet og gnist. For å møte tigeren må man enten bli spist eller leke med tigerens spilleregler. Som en telleglad person så kan jeg kikke over mot fastlegenes rolle og arbeidssystem. Mens fastlegen lett tar 25 pasienter på en dag syter jeg over 5. Hvordan er det mulig? Jeg har også lyst på 25 prikker hver dag. ”Superpsykologen”, kan det stå på døra mi. Hun med 25 prikker. Siden jeg har et liv ved siden av å tjene penger, må jeg løse det slik fastlegen gjør det. 10 minutter per klient. Hvorfor slik motstand mot å få mange prikker? Jo, det er vel faglig integritet, terapifaget som er til hinder. Kanskje det er den egentlige tigeren vi må bekjempe? Prikk prikk prikk….