Noen kvelder kommer følelsen av å tviholde på noe.
Sengen frister ikke, da det betyr slutten på dagen.
Andre kvelder kommer følelsen av å ville komme vekk fra dagen, så fort som mulig.
Sengen frister, da det betyr slutten på dagen.
I kveld, vel du kan gjette. Etter klokken å bedømme har jeg i kveld en kveld jeg ikke vil la gå over i natten.
Øynene er ikke klare til å lukke seg, ikke ennå.
Spare godiset til de andre har spist opp
I juli har Norge fellesferie. De fleste i hvert fall. Det betyr at den snart er over, for så mange av oss.
Noen er imidlertid sånne som venter med ferien til august. Det er gjerne de samme menneskene som da de var barn sparte godteriet til alle de andre var ferdige, for så å nyte både godiset og de andres misunnelse.
Andre er mer utålmodige av natur og tok ut all ferie i juni. De later som at de liker stillheten på jobben i juli, men inne i seg ergrer de seg grønne.
Noen sprer uker litt her og der, for alltid å ha litt på feriekontoen i hektiske tider.
Men jeg.. jeg tilhører flertallet denne gangen, og ferien nærmer seg unektelig siste kapittel.
En egen musikk
Jeg leser en bok, «En egen musikk» av Vikram Seth.
Jeg tok den nokså tilfeldig ut av hyllene på biblioteket. Jeg likte tittelen, omslaget og beskrivelsen bakpå.
Og … nå vil jeg ikke at den skal komme til siste kapittel. Jeg vil ikke at den skal ta slutt. Den har fulgt meg gjennom sommeren, og nå faller slutten sammen med sommerferiens ende. Jeg liker det ikke. Jeg får lyst til å gråte. Be om mer tid. Både av boka og av sommerfri.
Der – på andre siden – venter det hektiske livet igjen.
Der – på andre siden – venter lange arbeidsdager og smil som er slukne.
Der – på andre siden – venter rutiner, krav og opplevelsen av stress.
Jeg leser derfor saktere og saktere i romanen. I håp om at det skal forlenge tiden. Den er nemlig vakker, om kjærlighet mellom to mennesker og kjærlighet til arbeidet som her er musikk. Men det går ikke så bra å la gode ting ligge i fred, så sidetallene går oppover, og historien beveger seg. Man vil jo ha det gode – mens det er der.
Nå har jeg kommet dit at jeg med klump i halsen må erkjenne at i dag går det mot siste kapittel.
Både av romanen og min sommerferie.
Jeg får sette pris på at de begge har gitt meg noe godt, og at det derfor er vondt å la dem gå.
Med hilsen, sommernatt.