Sjelden har noen fått mer oppmerksomhet for sine kriminelle handlinger enn terroristen som drepte i det politiske hjertet, ett år siden.
Sjelden har noen smertet oss som et folk, mer enn ham.

Det er idag ett år siden vi ble sjokkert over hva en ung mann var i stand til å gjøre for å få frem sitt budskap. Ett år. Jeg hadde glemt det, litt bevisst også – men med alle radiosendingene er det umulig å distansere seg i dag.

Mange direkte involverte heles aldri helt. Litt, men ikke helt. Mange av oss andre ble indirekte involvert. Tårene falt, også hos oss.

På jobb – uten klienter
Uken etter satt jeg på jobb, hadde vakt og ventet storinnrykk. Jeg satt som klistret ved telefonen. Håpet at noen ville ringe, for en støttende samtale. Men den var nokså stille. Vi avlyste avtaler, men fikk få henvendelser. Mye takket være godt tilrettelagt kriseapparat i kommunene. Mye fungerte.

Og så er traumebehandling heller ikke noe som skal starte rett etter en katastrofal hendelse. Tiden rett etter kan hele sår, spesielt de første timene. Media var dessverre for pågående på ofrene. Det er uheldig for integrering av de traumatiske minner.

Det er først etter flere måneder at man kan se hvem som klarer å komme seg videre uten profesjonell hjelp og hvem som føler psyken er forstrukket og presset. Så nå, ett år etter, bør de som strever få gode tilbud.

Idag minnes mange de som ofret mye for å redde liv, de som døde og de som overlevde. Det er viktig å le sammen, også i dag. Sette pris på livet. På hverandre.

Jeg tenker på de etterlatte i dag. Så får tilregnlighet og utilregnelighet ligge. Idag vil nok mange føle på det de følte i fjor.
Mange ungdommer var så triste i fjor, de som kjente noen. Og de som ikke kjente noen. De vil kanskje trenge en armkrok også i dag.