Det er mye alvor i psykisk helsevern. Mye patogenese. Mange diagnoser.
Jeg ser mye smerte. Hvis ikke jeg skal se den, hvem skal da se den?
Hvis ikke jeg skal orke ta i den, hvem skal da orke?
Og mennesker vil gjerne dele sine livshistorier.
Ofte de mørkelagte sidene. De som tidligere ikke har fått se solen.
De har vel trodd de bærer på noe lignende et troll, som ikke vil tåle dagens lys.
Så da starter prosessen i den tillitsfulle relasjon.
Det tåler overraskende nok (for dem selv) ofte dagens lys. Og har godt av å bli delt.
For å finne en tilstand av aksept.
Salutogenese handler jo om det motsatte av sykdomsfokus, men likefullt relatert.
Om hva som gjør oss friske. Raske.
Og det er vel derfor det er godt å dele det vonde.
For å oppleve at solen skinner på dem allikevel.
At sunnhet er mulig.
At de ikke er defekte.
The L-word
The L-word, sier nevrobiolgen Sapolsky.
Han er opptatt av hva som stresser oss, men likefullt hva som roer oss.
Gjør kroppen rolig og lykkelig. Hodet godt og skarpt.
Det er kjærlighet. Tilhørighet.
Det er det å dele følelsemessige tema med andre.
Det lindrer sår, og skaper helse.
Libido er tilknytningssøkende, kjærlighetssøken over alt, sa etterkommerne etter Freud.
De var dypt uenige med nevrologen før dem.
Hva er the L-word?
Love.
Dette høres kanskje ut som en tenåringsjentes memoarer.
Hvor en ser rosa hjerter, og LOVE skrevet i dem alle.
Love former hjernen like mye som traumer.
Det bygger nevrologisk nettverk, som medisin.
Mens traumer over tid sprer seg som virus i hjernen,
gjør kjærlighet det motsatte.
Det beskytter DNA’ets ender.
Gjør oss robuste for stressets nedbryting.
Slik som en lege skrev til meg på bloggen en gang: «slutt med vissvasset,
om følelser og annet kliss». En annen lege motsa ham tvert.
Men nok om det. Jeg svarte også tvert, men jeg kunne sitert Sapolsky,
og kommet med fysiologisk bevis på at det ikke er tull å snakke om følelser,
dele og gi gode ord til andre.
Fordummende å utelate omsorg
Det er altså ikke dumt å fokusere på det gode.
På varme.
På hva som gjør oss rolig når vi har det vondt, stresser, ikke sover.
Det er omsorg som er medisinen.
Å bli møtt med respekt og varme.
Ikke alle tåler omsorg, og noen klarer ikke å føle det.
Det er underlig de ganger jeg møter på noen som ikke klarer å føle empati.
Som har noe i psyken sin som hindrer dem. Det er underlig. Leit. Og litt skummelt.
For mennesker uten omsorgsbiten kan gjøre skade på andre.
Følelsesmessig.
Men antakelig også nevrologisk og helt ned til genomet.
Pass opp! Velg gode folk i din nærhet 🙂
Kommentarer
6 kommentarer til “The L-word”
De fleste av oss har vel møtt litt forskjellig av både sjefer og medarbeidere.Det mest konstruktive er vel kanskje å kalle disse opplevelsene for erfaring.
Helsesektoren er i følge Ellingsæther(2009), litt spesiell i forhold til andre sektorer i arbeidslivet fordi den har gått tilbake til den opprinnelige masseproduksjonens prinsipper, der man sto med stoppeklokke for å ta tiden på idustriarbeiderene for å se hvor lang tid de brukte på hver arbeidsoperasjon.
Kanskje ikke en like gunstig løsning alltid.
Kan støtte deg i det siste der ja…. Effektivitet og produktivitet, ikke helt det samme, når man jobber med folk 🙂
Følelser er viktige ja, også i forretningssammenheng. Petter Skjerven hadde et interessant innslag forrige program av «Typisk deg».
Innslaget handlet om det amerikanske energiselskapet ENRON.Dette firmaet skulle styres og drives uten bruk av empati i den daglige driften og bedriftskulturen skulle ikke heller preges av empatiske beslutninger.
Dette gikk skikkelig galt, firmaet gikk konkurs i 2001. og lederen for firmaet ble satt i fengsel i 2004
http://no.wikipedia.org/wiki/Enron-skandalen
Det her er viktige saker. Mange ledere burde spise en bit av denne kaka, altså vite at sosial støtte og empati i ledelse er viktig.
Har erfaring med begge deler selv, hvor leder uten empati gjør store skader.
En har funnet at noen yrker er det viktigere enn andre med sosial støtte i arbeidet, men det er viktig over hele linja.
Ledere bør vel rett og slett like folk, det er bare det at mange som trekkes mot lederstolen ikke egentlig gjør det,
de liker makten, men ikke folka 😉
De viktigste yrkene med sosial støtte, er de med høyt press og lav grad av kontroll. Helsevesenet er en av disse områdene,
som så mange andre.
Veldig viktig å få slik kunnskap som dette ut. Og han derre Petter Skjerven e’kke så dum der nei!
Nei, kjærlighet og nevrologi skaper ikke nødvendigvis den vakreste lyrikk, men gjett om det er sant. Om Hamsun skrev: Victoria heler mine gener, senker mitt kortisolnivå og reparerer gjengrodde baner i hjernen, så ville det kanskje ikke vært like vakkert… men.. når vi føler noe så er det også en fysiologi med på lasset 🙂
Takk for dine kommentarer. Ikke mange som tør kommentere, selv mine venner sier at det er en liten terskel, og jeg som syns det er så fint! 🙂 velkommen igjen!!!
I dag lærte du meg et par nye ord: Patogonese og salutogenese. Om de to ordene kommer til å ta stor plass i dagligtalen min gjenstår å se, men det er greit å vite hva det går i om de dukker opp en dag jeg ikke har google i nærheten.:)
Jeg likte bildet med trollet. For det er jo slik at vi tror vi går i stykker om trollet i oss får lys på seg. Men det er jo ikke vi som går i stykker om det settes lys på trollene, eller demonene våre, men demonenes makt.
Troll blir ofte brukt til å beskrive noe skremmende. Og ikke bare i eventyrene. «Ute i lyset sprekker trollene» var navnet på et seminar innenfor kunst og psykisk helse, som ble holdt i Bergen i fjor, og hvor jeg ble invitert til å vise en film jeg har laget rundt temaet taushet og overgrep. Den kalles Every wall is a door.
PJ Harvey har en ganske fint beskrivende låt over temaet:
http://www.youtube.com/watch?v=zm_vz_3VelU
Dette med L-ordet, det nevrologiske og behovet for kjærlighet er også interessant. Jeg har aldri tenkt nevrologi inn i kjærlighetslivet mitt sitt gevinster.:)
I tillegg knytter vi jo ordet kjærlighet opp mot så mye vi føler og gjør. Fra intensitet, begjær og eiendomsrett, til det å ville noen andre godt og derfor gi dem rom. Kjærlighetsopplevelsen vår kan sitre, bråke og være krevende, men også rolig og givende. Det blir mye som ved lykke. Hva som gir lykke og hvordan man definerer den er ofte forskjellig. Det eneste som er en fellesnevner er kanskje at vi som ved kjærlighet alle ønsker oss det, men ikke alltid våger å gå det i møte.
Mennesker som ikke har evnen til empati og omsorg kan være skumle. De ser gjerne kun sine egne behov, og påberoper seg retten til å få dem oppfylt uansett hvordan. Å leve med en psykopat over tid er en litt for stor utfordring for både voksne og barn. I Bergen vil det bli holdt et par små kurs rundt temaene psykopati og narsissisme denne våren. Interesserte kan titte her:
http://www.hieronimus.org/
Det er alltid interessant å lese bloggen din. Derfor blir det gjerne også litt lange svar..:)
Ha en forstatt fin kveld.
Bjørn