Nå er media inne på et viktig spor.
TV2 viser at det bevisst trikses med pasientlister, at de med rett får sin førstesamtale før fristen,
og deretter … vel deretter, tar det tid.
Tillitsvalgte står frem om presset på den enkelte behandler.
Ledere som ikke vil ha fristbrudd. For all del ikke fristbrudd.
Pasienter som kalles inn til 1.time for deretter å gå i uvisse månedsvis.
Det er ikke kapasitet. Egentlig.
I forrige blogg ble jeg irritert over manglende nyanse i reportasjen.
Nå kommer nyansene, med et bedre fokus.
Jeg personlig har aldri forstått hvorfor fristbrudd skal unngås for alt i verden.
Fristbrudd viser frem for ledelse, for departement og pengebevilgerne (politikerne) at det ikke er nok folk til å gjøre jobben.
Når alle som har rett skal få hjelp, må det være folk nok.
Det blir som å ligge på operasjonsbenken hvor 3 kirurger må samarbeide om inngrepet,
og kun 1 er der, for de andre har hver sin som også har rett. Alle får risikooperasjoner.
Det er sammenlignbart.
Hva er kvalitetsmålene i psykisk helsevern?
Hva gjør man med underkapasiteten?
Trikser? Ja, det gjør man visst.
Kall inn, kom i gang, og se hvordan det går?
Hvis ledelse ikke synliggjør tingenes tilstand,
hvordan skal da ting bli bedre?
Jeg spør. For jeg fatter ikke.
Kommentarer
2 kommentarer til “Triksing i psykisk helsevern”
Jeg er helt enig i at det er ledelsens jobb å la det bli fristbrudd når avdelingen ikke har nok kapasitet, og så må psykologene også si fra til ledelsen og andre når de presses for hardt. Det hjelper ikke noen om hjelperne også blir sykmeldt. Jeg nevnte dette i mitt innlegg i psykologtidsskriftet (se Møtet med den byråkratiske psykologen http://www.psykologtidsskriftet.no/pdf/2012/504-528.pdf)
Dette med synlig/usynlig er en problematikk som angår oss på mange felt. Ting skyves under teppet, eller taushet får råde grunnen. Men taushet er ingen løsning, det er en unnvikelse. Og slik er det med usynlighet også. Det er ingenting som blir borte ved at man legger et teppe over det.
Det sies at strutsen gjemmer hodet i sanden, noe som ikke er helt sant, men likevel; strutsen forsøker å gjøre seg usynlig når den ligger på egg. Står den oppreist løper den fra det meste, om utfordringen virker for stor. Det er bare det at strutsen har en hjerne som er mindre enn sitt eget øyeeple. Og likevel velger vi mennesker med vår i sammenligning enorme hjerne, ofte den samme løsningsmodellen. Så kanskje vi handler mer på instinkt enn vi vil vedgå oss. Og at vi om vi tenker en tanke, ofte kobler den mindre opp i mot hva vi kan gjøre bedre, enn på hva vi kan slippe unna med.