Gjett hva?
Hun er ikke perfekt.
Ikke han heller.
Catwalk-modellen da?
Tja, kanskje du liker de tynne armene og bena – men perfekt?

Snill, smart, pen, sier du?
Det er bare det at den snille, smarte og pene ikke nødvendigvis ser seg selv slik.

Selvkritikken kan være hard – innover.
Hvis vi bare kunne vært litt greiere mot oss selv – ikke sant?
Raus utover er fint. Men raus innover er ennå viktigere.
Det hele starter der.

Jeg jobber med klienter som jeg synes er proppfulle av ressurser.
Men de higer etter et ideal – ett ideal-selv – som er langt unna realiteten.
Der kommer gapet.
Mind the gap – som Dora sier i showet: Det var ikke sånn det skulle bli (på Latter i disse dager).

Tilpass deg til realitetene
Darwins lære handlet om at overlevelse handlet om de best tilpasningsdyktige.
Tilpasningsdyktighet er en evne som noen har – andre må velge å bruke tid på å lære det.

Rødmer jeg – så rødmer jeg.
Ikke verre enn det.
Er jeg trist – så er jeg trist.
Er jeg redd – så er jeg redd.
Mislykkes jeg i en oppgave – så mislykkes jeg i en oppgave.
Men ikke mer enn det heller.

Mennesker – mange – har en tendens til å
1. Ha en mal i hodet sitt på et ideal-selv. Idealversjonen av seg selv. En som klarer alt, ser bedre ut, og har alt. I pose og sekk.
2. Er elendig på realitetssjekken – samtidig som de vil være idealselvet som aldri strever – så dømmer de seg hardere enn enhver domstol.

Speil speil på veggen der – hvordan er det med meg?
Så… stå foran speilet en vakker dag, og ikke spør som den onde stemoren «hvem er vakrest i landet her?» –
men se på ditt ansikt og se på dets form. Slik er min form. Se på din mage og si at sånn ser min mage ut.
Er du en sjenert type? Omfavn det, godta det, og si det høyt. Er du en som rødmer, en som har hatt depresjoner, sover dårlig, har dårlig selvtillit, mangler energi, har smerter – så si det høyt til deg selv, og gjerne de nærmeste. Da er det sånn – akkurat nå. Aksept.

Hun sier:
Jeg vil ikke være meg. Jeg vil ikke ha begrensninger.
Jeg sier:
Da er du ikke menneskelig – er du vel?

Ingen er perfekte
Start med ditt ekte utgangspunkt – så .. kan du se på om det er noe du vil gjøre med det. Ansiktsformen din kan du ikke endre på. Enig? Selvtilliten kan du jo jobbe litt med – å sjekke ut om du kan akseptere mer av deg selv, være kritisk til dine «perfekte idealer» omkring deg, og eventuelt søke samarbeid med noen?

Altfor mange går år etter år, og aldri får sjekket ut antagelsene de går med om verden, andre og seg selv.

Motto i dag: Aksepter ditt uperfekte jeg. Sånn ordentlig. Er det lov å være deg som du er? Med dårlig mattekarakter? Med smale hofter? Store føtter?
Og! Med aksept, kommer analysen om hva du vil gjøre noe med og ikke – hva som egentlig er viktig for deg.
De tingene som er viktige for deg, kan du forsøke å jobbe med. Og da snakker jeg IKKE om skjønnhetsoperasjoner, men så godt kjenner dere meg vel – at her handler det om en dypere aksept – og en dypere selvrespekt og lykke.

Hva tenker dere? Er det rom for neseskjevheter og søvnproblemer, sykdom og sårbarhet?
Takker forøvrig Libe Rieber-Mohns viktige deltagelse i Vårt Lille Land på TV2.
En vond barndom, foreldre som ikke var der, ingen som så –
en jente som så seg selv, og tok en beslutning og å akseptere fortiden – men leve videre allikevel.
Hennes deling tror jeg kan gi håp til så mange mennesker – som har sett ned på seg selv, og skammet seg over ting de aldri kunne noe for. Menneskers skam og dårlige selvfølelse kan komme av det å bli behandlet dårlig, oversett, ledd av eller dypt krenket. Som her.

Akseptere realiteten så godt det lar seg gjøre. Søk hjelp når det blir for vondt å skulle akseptere det som har vært. Tro på de gode kvalitetene i deg selv.

Og ha en god søndag 🙂