Kon-tikis helter på lerretet
Vi liker at heltene har nerver av stål, er vakre som guder, og et intellekt av ypperste kvalitet.
Slikt beundrer vi. For det er slik vi ønsker at vi selv er.
Det er imidlertid ofte langt unna sannheten, både heltenes reelle kvaliteter og oss selv.
For det er og blir svært menneskelig å frykte døden og ville leve. Det å hive seg fra stup med en liten ballong på ryggen, eller sette utfor en flåte på det åpne hav, det kalles risikoatferd. Sensation seeking (ss).

Herman Watzinger ble, dessverre for familien, ikke ikledd heltens uniform.
Etter den mye omtalte bitterheten fra familien forventet jeg en kynsik narr, en tåpe eller en judasskikkelse.
Men nei; i mine øyne var han bare en realist. En mann må da være i sin fulle rett å ha dødsangst når faktisk døden gapskratter til ham?

Men vi liker det ikke, at han svetter og kaver. Vi liker modighet. En som tåler alt, men som samtidig har tilgang til følelsene sine. Som Heyerdahl. Men gjett om den andre skikkelsen er mer menneskelig enn de andre. Bare gjett.

Ekstreme karakterer?
Når sant skal sies har jeg hørt at de alle var helter. At ingen gråt. Watzinger er visst en kunstnerisk vri, en feilportrettering. Vel, da var disse karene unike. Hvis en skal tro eventyrerne.
Og ja, på normaliseringskartet er de allerede plassert litt utenfor skalaen.
Litt i overkant dristige, fryktløse, kanskje latent suicidale?, lite ønske om å knytte seg til det faste.
Det skal ikke mye psykologisk vett til for å se at mange av dem ville slitt med kontorjobbingen.

Viljens verk
Men Heyerdahl var en forsker. Han hadde faktisk sittet ved skrivebordet, bøyd over bøkene.
Grunnen til fryktløsheten på flåten var nok ikke drevet av en flukt. Det var drevet av noe sterkere enn frykten. Det var drevet av det å nå sitt mål. Viljen var sterkere i den duellen.

Og sterk vilje er virkelig kjernen i måloppnåelse. Det å få til prosjekter, få til en spennende hverdag, ha et godt ekteskap; det krever sterk vilje. Ved mange psykiske lidelser er kjerneelementet at viljen er svekket (les: også evnen til å ville).
Ta depresjonen; der er motløsheten dominerende og personen har valgt å legge inn årene. Den deprimerte tror ikke på at man kan styre båten lenger, og antar at uansett styring vil fossen være rett rundt hjørnet. I tidlig psykose er også viljen til å jobbe hardt sviktende. Hos ungdom med skolevegring har viljen sluppet taket, og annet fått forrang. Om det er angsten for å mislykkes, dataspill eller annet, så er viljen til å styre rattet svekket.

Så Heyerdahl imponerer. Han kommer frem på en del vett, mye mot – men mest av alt: sterk vilje.
Han har en innbygd eventyrlyst, fantastiske lederegenskaper, og vilje til å sette sitt liv på spill for å oppnå vitenskapsmannens brennende ønske, om å bevise sine teorier.

Nervesystem med svikt?
Men det skal sies at nervesystemet til disse karene virkelig er av stål, og svært avvikende mht normalpopulasjonen.
Vi som er opptatt av standardiseringer og abnormalpsykologi må vel bare stadfeste at de fleste hadde strevet hakket mere utpå flåten i møte med havets gap og prosjektets mangefasiterte usikkerhet.
De fleste av oss liker å ha en oversikt, vite at man lever også neste time og ha hvaler og haier en fot unna.

Men for en drømmer….
Men for en drømmer, så er filmen en fulltreffer! Herlig! Det blir ikke bedre.
Knitringen fra andres godteposer registreres ikke.
Popcornet blir borte uten at en kan huske å ha hatt det i munnen.
Og hverdagslivets kvaler forsvinner i drømmenes land.

…men så var det det da… filmen må slutte en gang. Også den.
Og jeg får snakke for meg selv; da står det verre til med meg.